LEDERS TALE TIL ÅRSMØTET 2020

Årsmøtet 2020 kunne dessverre ikke gjennomføres som planlagt. Før regjeringens beslutning valgte Norske kirkeakademier å bidra til begrensning av koronasmitten gjennom å avlyse møtet som fysisk møte. Åpningstalen fra styreleder Kjell Y. Riise til årsmøtet gjengis, lett bearbeidet, nedenfor.

Aller først: Til minne
Tiden er en stadig strøm. Den tar oss alle med. Siden årsmøtet i 2019, kjenner vi flere som er gått ut av tiden. To som på hver sin måte har gitt særlige bidrag til Norske kirkeakademiers arbeid er blant dem.

Den ene er Knut Rydjord. Han sovnet inn på 87-årsdagen sin 21. august i fjor. Som generalsekretær for Norske kirkeakademier i 13 år, fra 1986–1999 var han med på å forme NKA til en viktig bevegelse i samfunns-, kultur- og kirkeliv. Han har ytt betydelige bidrag til å forme kirkeakademibevegelsen her i landet. Knut Rydjord var visjonær, og samtidig beskjeden på egne vegne. Han tok med seg en grunnfestet og trassig tro på betydningen av at Den norske kirke må være en bred og åpen folkekirke, og var opptatt av at kirken må føre en åpen dialog med sin samtid, trygg på eget ståsted og åpen mot den verden kirken er en del av. Her var han modig og tydelig. Knut forsto tidlig verdien i dialogen, og bidro til at Norske kirkeakademiers Brobyggerpris etablerte seg som en høythengende utmerkelse. I hans tid som generalsekretær ble prisen delt ut bl. a. til Kirkelig Kulturverksted, Aslam Ahsan, Mari Boine og Michael Melchior. Bevegelsen opplevde vekst og utvikling i hans tid som daglig leder av virksomheten. – Så seint som i 2016 deltok han på årsmøtet for Norske kirkeakademier her på Gran. Da holdt han en inspirerende tale om hvorfor kirken må være åpen og ta hele bredden av sine medlemmer på alvor, og han understreket viktigheten av å være i dialog med sin samtid. Han pekte ut en retning for fremtiden.

Den andre som nå må nevnes, er tidligere styreleder i NKA, Berit Nafstad Lyftingsmo. Hun døde 15. januar i år, 78 år gammel. Berit var en meget engasjert og aktiv kvinne, som bidro i mange ulike sammenhenger – Kulturrådet og Foreningen Norden er blant dem. Ullensaker kommune ga henne Frivilligprisen som et synlig uttrykk for hennes engasjement. I en årrekke var hun engasjert i kirkeakademibevegelsen, både i Ullensaker og i NKA-sammenheng som styremedlem og seinere som styreleder. Fra hennes tid som styreleder i NKA vil jeg særlig trekke fram hennes utrolige litterære forråd. Hun hadde et dikt for enhver anledning, som hun bare ristet ut av ermet. Hun deklamerte dem utenat. Det imponerte, og bidro til å fargelegge årsmøtene under hennes ledelse på en umiskjennelig måte.

Fred over deres minne!

«Tidens strøm» er et uttrykk jeg har lånt fra Per Lønning. Han skriver i en salme:

Ja, tiden er en stadig strøm,
den tar oss alle med.
Snart er vi borte lik en drøm,
hvem husker så vårt sted?

På jakt etter sjelen i Norske kirkeakademier
Mine ord skal være et lite bidrag i jakten på NKAs sjel. Jeg vil stille det gamle, men stadig aktuelle spørsmålet: Hva er egentlig Norske kirkeakademier?
Noen krysspeilinger i et forsøk på å nærme meg et svar: I år var årsmøteseminarets overskrift satt til: Kulturarv og kirkebygg. Tematikken er neppe gått ut på dato om et år! Med ulike perspektiver, både nasjonale og internasjonale, ønsker vi å belyse kirkebyggenes rolle og funksjon i fortid, nåtid og framtid. I en økumenisk bevegelse blir vi minnet om vår felles historie, og våre felles utfordringer. Temaet er nært forbundet med overskrifter som kunst og kultur, og tro og åndelighet. Begge disse ordparene er viktige markører som sier noe om hva NKA er og vil være.

Årsmøteseminaret i 2019 hadde en ganske annen tematikk. Da var overskriften «En brutalisert samfunnsdebatt?» Simen Ekern talte om makt og avmakt i den offentlige debatten. Sosiale medier gir mulighet for flere til å ytre seg: skaper det egentlig mer demokrati? Wanja Lundby-Wedin, fagforeningsleder med lederverv i Svanska Kyrkans Kyrkomöte, stilte spørsmålet om den offentlige debatten har passert anstendighetens grense – et spørsmål hun svarte tydelig ja på, før hun fortalte om hvordan grensene har blitt flyttet i den svenske debatten. Andre bidragsytere var, i tillegg til vår generalsekretær, også daværende generalsekretær i en litt større organisasjon: Kirkenes Verdensråd. Det var Olav Fykse Tveit, nå ny preses i Den norske kirke. Han snakket om kirkenes rolle og ansvar for å forme en god debatt og et godt samfunn for alle. Fjorårets årsmøte markerte tydelig at NKA forstår sin aktive rolle i spørsmål som berører samfunnet. NKA er på sitt beste når vi ikke dilter etter, men løfter fram perspektiver som majoriteteten ennå ikke har formulert. Overskriften i fjor er et godt eksempel på dette: Vi peker på utfordringer i samfunnet, og prøver å belyse dem etisk, med teologisk refleksjon.

Kirkeuka for fred i Palestina og Israel ble etablert på initiativ fra kirker i regionen. En lang rekke kirkelige organisasjoner har stilt seg bak dette initiativet her i landet. I Kirkeuka inviteres mennesker til å be for, opplyse om og være pådrivere for en rettferdig fred – som bidrag til å snu håpløshet og maktesløshet til handling og håp. I tiden som kommer, vil NKAs særlige bidrag kunne være å inspirere til kunstneriske uttrykk inn i Kirkeuka.

I vårt lille, men svært effektive sekretariat har vi for tiden to personer som begge bidrar på en enestående måte til driften av Norske kirkeakademier. Vår generalsekretær, Kristin Gunleiksrud Raaum, er halvt frikjøpt i tiden hun er leder av Kirkerådet for Den norske kirke. Som assisterende generalsekretær er nå Guri Riksaasen i full sving. Vi er kjempeglade for dere begge! Guri har nå også skrevet bok: Kjærlighet i tiggernes tid. En nydelig bok om vennskapet hun utviklet med tiggeren Elena, en rom-kvinne som satt utenfor Guris forrige arbeidsplass. I boka får vi møte dem begge. Det er en fortelling som berører og utfordrer. – Takk til Guri og til Kristin for deres store engasjement – langt ut over hva som kan forventes!

Avgjørende deler av aktiviteten i vår bevegelse skjer gjennom medlemsakademiene. Det gjelder både i kirkeuka og ellers. Gjennom den samlede årsmeldingen får vi glimt fra den store og mangefasetterte virksomheten som skjer i de ulike akademiene. Noen akademier er knyttet til et kirkesamfunn, andre økumeniske. Her skal vi la de tusen blomster blomstre. Til sammen utgjør arbeidet i medlemsakademiene kjernen i kirkeakademibevegelsen i Norge.

Enkelte arrangementer har styret og administrasjonen i NKA som sådan et særlig ansvar for. I løpet av årsmøtet får vi høre mer om dem, men jeg vil allerede nå nevne årets Olavsseminar her på Granavolden, videre Olavsfest i Trondheim, konferansen Folkekirke: Kunst og teologi, og filmseminaret Den annens ansikt under Film fra Sør. NKA bidrar også i Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) med en filmpris som understreker religionens plass i samfunnet. På TIFF vises noen filmer som løfter fram enda en sentral overskrift i NKA-arbeidet: Religionsdialog. Brobyggerprisen kommer vi tilbake til seinere i årsmøtet. Religionsdialog er ofte et vesentlig perspektiv også der.

I det siste året har vi i styret satt av tid til noen åpne samtaler i styremøtet om aktuelle temaer i samfunnsdebatten.

Religionsdialog er også her et nøkkelord. Hvordan kan vi være brobyggere i en tid hvor det ofte er viktigere å bygge opp om fiendebilder enn å bygge ned forsvarsverker? Især er frykten for islam stor i mange miljøer. Alt for ofte settes det likhetstegn mellom muslimer og islamister eller terrorister. Hvordan kan vi bidra til å finne fram til felles verdier, og å styrke kontakten med muslimske miljøer? Så vil samtalene kunne avdekke ulike syn og vurderinger av islam. Det er greit. Men islamofobien må uansett bekjempes. Akkurat som ethvert uttrykk for antisemittisme og rasisme.

I sosiale medier blir det fort heiagjenger, eller ekkokamre, hvor ulike grupper har minimal kontakt og forståelse for andres syn. Blir vi en forutsigbar gruppe som følges av de som er enige med oss på forhånd? Hvordan kan vi bidra til å bygge bro?

Mange av oss er sterkt berørt av situasjonen for flyktningene, ikke minst i Tyrkia og Hellas, og kjenner på en avmaktsfølelse. Helt enkelt: Hva kan vi gjøre?

En tilsvarende følelse kjenner mange på i fht. klimakrisens påvirkning av miljø og artsmangfold, fra Svalbard til ekvator, og hvordan den især rammer jordens fattigste. Hva kan vårt svar være, som nasjon og som bevegelse?

Ja, spørsmålene er mange i våre samtaler. Mer enn de enkle svarene. Likevel må vi våge å stille de ubehagelige spørsmålene.

I styresamtalene er det i tillegg til de store samfunnsutfordringene også annen uro som er blitt løftet fram: Hvordan tematiserer vi det vanskelige og ubehaget i livet? Sorg og sykdom. Vi skaper et vrengebilde av livet, ungdommene våre er ikke forberedt på livet – dersom vi ikke våger å tematisere annet enn de overfladiske og vellykkede sidene i våre liv. Hvordan kan kirkeakademiene bidra til ærlige samtaler om livets smertefulle sider? Og derfra gikk samtalen videre: Hvor er Gud i hverdagen? Hvordan snakke sant om livet? Hvordan romme livet i all dets fylde? Den store, ærlige samtalen: Hvordan kan vi legge til rette for den, i årsmøtene våre, og i medlemsakademiene?

Mye mer kunne vært nevnt fra samtalene. Men jeg håper dere forstår at vi ønsker at NKA skal være et verktøy og et verksted. Et sted for ulike stemmer. Et sted for usikkerhet, uro og tvil. Et fristed hvor det er lov å snakke om de vanskelige tingene, med innestemme. Men også et sted for de gode opplevelsene. For bønn og stillhet, for salmesang og gudstjeneste. Hvor kunstopplevelser er viktige. NKA på sitt beste er når vi stiller spørsmålene som andre ikke våger å stille, eller stiller dem på en mer nærgående måte. Det er mange eksempler på at NKA har gjort nettopp det. Og sammen må vi bidra til at Norske Kirkeakademier fortsatt fungerer på denne måten.

Oppsummering
Hva handler det om i NKA? Det handler om

  • Kunst og kultur
  • Tro og åndelighet
  • Religionsdialog
  • Samfunn

Med andre ord:

  • Hva er det å være menneske – i dag?
  • Hva er det å være samfunn – i dag?
  • Hva er det å være kirke – i dag?

Ingen av oss sitter med svarene. Men når vi bruker tid sammen, så kan vi presisere spørsmålene. Og kanskje, kanskje kan vi også finne brokker av svar, sammen.

Til slutt: I salmen jeg viste til i starten, er det en bønn til slutt. Den bønnen ser ikke bare bakover. Den retter seg også mot framtida. Bønnen er slik:

Å, Gud, vårt vern i farne år,
alt fremtidshåp vi vet,
vær du vårt hjem mens stormen slår
og så i evighet!

I øyeblikket er alle fysiske arrangementer i NKA avlyst eller utsatt. Det gjøres som en solidaritetshandling for de mest utsatte. Men vi våger å tro at vi har viktige bidrag å komme med, i ulike kirker, lokalsamfunn og nasjonalt, også i tiden som ligger foran.

Bildet er hentet fra utdelingen av Brobyggerprisen 2019.